Kycklingar
Har kopierat och klistrat in den här artikeln från NRK. Väldigt bra skrivet, men hemskt när man tänker på alla de stackars små kycklingarna vars korta liv spenderas i trängsel och utan dagsljus.
Kycklingar i norden har det nog mycket bättre än i många andra länder.
Men jag kan ändå inte hjälpa det, för jag tänker på en bondgård uppe i Tiveden där de har en liten hönsgård med tuppar och hönor som kan välja själva om dem vill vara inne eller vara ute.
Det är ju så livet ska vara för en kyckling, höna och tupp.
Dette er alt du vil oppleve: Det er denne hallen. Det er alle disse dyrene. Forfatter Simon Stranger viser deg livet til en kylling. Her noen få av en last på 12.000 dagsgamle kyllinger som ankommer en gård i Østfold. Etter 32 dager er livet slutt. Foto: Roald, Berit / NTB scanpix
Samlebåndslivet Påskekyllingen ligger på tallerkenen. Den har levd i 32 dager. Vi ba forfatter Simon Stranger om å leve seg inn i industrikyllingens korte liv. Av Simon Stranger byline Forfatter Simon Stranger E-post Publisert i går, kl. 17:32 Oppdatert i går, kl. 17:33 kronikkvignett ytring I. Du er en fremavlet rase. «Ross 308». Du fødes på rullebåndet av en mor du aldri vil møte, og vokser inne i egget i en tilstand av maskinjevn varme, helt til du er stor nok til å spenne vingene, kakke med nebbet og bryte deg ut. Du løfter hodet opp fra bitene av eggeskall, åpner øynene og sanser verden for aller første gang. Alt er av metall. Alt er lys. Alt er gule kyllingkropper som skubber deg mot siden av kassen på samlebåndet. Et fremmed vesen griper fatt i et skall og puffer deg til side. Én etter én vipper kassene utfor et stup der fremme, og du prøver å flykte unna skraper klørne mot metallet men kommer ingen vei og veltes utfor. Kyllingen ved siden av deg faller for langt til siden og klemmes inn mellom to metallrør som snurrer rundt og rundt, trykkes sammen med halsen feil vei, mens du fortsetter bortover samlebåndet, og gjennom åpningen til et annet rom. En gigantisk, åpen hall, fylt med tusenvis av gule kyllinger.
«Du fødes på rullebåndet av en mor du aldri vil møte.»
Simon Stranger, forfatter II. Du reiser deg. Skubbes borti av et annet dyr og blir overveldet av støyen. Det lukter urin og kraftfôr. Det lukter frykt og sagmugg og ammoniakk, men du stabber deg bortover og forsvinner inn i mengden. Du skriker, men hører såvidt lyden av din egen stemme. Blir skubbet borti igjen og faller, forvirret, kjenner en klo som presser hodet ditt mot gulvet og som tvinger deg til å knipe øynene hardt sammen til foten er borte. Så kan du reise deg. Er sulten, og ser en gul plastikktut, som de andre kyllingene dytter nebbet sitt mot, og du gjør det samme. Presser bort hodene ved siden av og dytter nebbet inntil. Kjenner smaken av metall, soya, antibiotika og noe annet, noe som får deg til å få lyst på mere, mere, mens kroppene ved siden hele tiden dulter inni deg, presser deg vekk. Du spiser, dytter, spiser. Du faller ned i sagmuggen og fuglebæsjen og reiser deg opp, og kjenner det svi i øynene, på føttene. Du får en klo i hodet, faller og kravler og klatrer og skriker, og kanskje finnes det et sted i deg et spørsmål som vokser frem uten ord: Er dette verden?
«Du skriker, men hører såvidt lyden av din egen stemme. »
Simon Stranger, forfatter Øyne, klør, fjær, lys. Sinne. Frykt. Klør. Mat. Sviing, stank, skrik, smerte. Er dette alt? Dagene går, merkelig lange dager, styrt av lysene i taket, og du følger denne rytmen, spiser helt til mørket faller på. Da synker dere sammen i et hav av fjær og varme. Du vokser. Eser ut. Kjenner det strekke og klemme i kroppen. Spiser. Blir klort og sparket. Ser en annen kylling bli sparket i hodet, om og om igjen med skarpe klør, helt til den ligger stille, og blir båret bort dagen etter av mannen med støvlene og hanskene som går gjennom hallen, og kanskje forfølger bildene deg i drømme: Halsen som henger og dingler slapt ned over hodet på de andre kyllingene. Du vokser. Sover. Faller, spiser, og dette er alt det du vil oppleve. Det er denne hallen. Det er alle disse dyrene. Det er sviingen under føttene dine. Kraftforet og avføringen som stinker, og som blander seg til ammoniakk, som brenner mot beina og mot brystet når du legger deg ned for å hvile på natten.
«Kanskje finnes det et sted i deg et spørsmål som vokser frem uten ord: Er dette verden? Er dette alt? »
Simon Stranger, forfatter Det er kroppen din som vokser innenfra, som pumpes opp av de lange dagene og av all maten du må spise, for du vokser hele tiden, altfor raskt, og snart blir det vanskelig å puste. Det verker i leddene. I musklene. Brystet blir for stort, så du tipper forover. Reiser deg. Kjenner vekten av deg selv i beina, og hele tiden kollider du med de andre, alltid er de andre der, helt tett mot kroppen, alltid, hver time, hvert øyeblikk er de der, i et kaos av fjær og klør og nebb og sinne. Og du sparkes av fremmede føtter, og sparker tilbake i alle retninger, kjemper om plassen ved maten og kan ikke annet, vet ikke om noe annet. Du vet ikke om gresset som vokser, like på den andre siden av bølgeblikksveggene. Du vet ikke om de kjølige skyggene som finnes under buskene, eller hvordan jorden lukter når den er fuktig. Du vet ikke hva solskinn er, og hvordan solstrålene kan varme mot siden av hodet, eller hvordan det kjennes når regndråpene drypper mot vingene, eller pannen, og sildrer kjølig ned langs nebbet. Du vet ikke hva vind er, eller hvordan det føles når ettermiddagsbrisen stryker imot brystet, og får fjærene til å blafre. Du har aldri sett skyer. Du har aldri sett haner. Du har aldri sett trær eller meitemark eller blader eller biller. Du har aldri hørt lyden av blader som rasler i vinden, eller hørt hvordan fuglene kvitrer på morgenen. Du har aldri kjent angen av jord eller lukten av moren din eller lukten av bark eller vann eller biller. Alt du kjenner er dette. Bare lys, trengsel, smerte, og et sammenhengende hav av hvite kropper som velter over hverandre og kjemper om plassen. Snart vet du vet ikke lengre når det er du selv som skriker, og når det er en annen, og du tråkker over liket av en kylling, tråkker over ryggen til en annen og leter etter et ledig sted å hvile. Dette livet er alt du har, alt du får, slik det er for alle vesener på jorden, for livet er en åpning: et glimt av bevissthet og sanser i et univers av mørke, av død materie, før øyet lukkes, og livet er over.
«Du vokser. Sover. Faller, spiser, og dette er alt det du vil oppleve. Det er denne hallen. Det er alle disse dyrene. »
Simon Stranger, forfatter III. Det går tretti dager. Trettien. Trettito. Så åpnes en vegg på siden av hallen. Endelig blir det bedre plass. Du presses bortover, forsøker å løfte hodet. Ser kyllingene foran deg løftes opp og et samlebånd av kroker fra taket som svinges rundt. Så løftes du opp etter beina. Slår hodet i bakken, og slår ut med vingene men kommer ikke unna. Føttene dine tres inn i et spor av metall, og du henger opp ned, med en kylling på hver side, og et sted i deg formuleres et spørsmål uten språk, bare som en følelse: Hvor skal dere? Hvorfor gjør de dette mot deg? Vet de ikke at det gjør vondt å henge på den måten? Forstår de ikke at hjertet ditt hamrer av frykt, og at du spreller og spreller men ikke kommer løs? Du løfter hodet og ser hodene til de andre kyllingene som slår inn i noe, spretter i været, og du spenner i fra med beina, flakser med vingene og kjenner pulsen som dunker i magen, men du kommer ingen vei, og så er det din tur. Hodet treffer en hard kant. Det svartner et øyeblikk, før du skyves mot et basseng med vann, og selv om du forsøker å løfte halsen så høyt du kan, så er det for tungt. Hodet ditt kommer inn under vann, og den elektriske strømmen dirrer gjennom deg, og får deg til å spenne hver eneste muskel i kroppen, og får deg til å gape med nebbet under vann. Spenne vingene ut. Krafse med beina. Riste, dirre, føle, smerte.
«Dette livet er alt du har, alt du får, slik det er for alle vesener på jorden, for livet er en åpning: et glimt av bevissthet og sanser i et univers av mørke, av død materie, før øyet lukkes, og livet er over.»
Simon Stranger, forfatter Vannet fyller lungene. Hjertet stanser. Blodet synker nedover mot hodet, fyller blodårene mer og mer, inntil de sprekker. Følelsene og frykten og synet og hørselen forsvinner, og alt som er deg blir borte. Alt bortsett fra kroppen, for den slepes opp i den andre enden av bassenget. Hodet ditt hogges av og faller i en diger container. Kroppen fortsetter ned i kokende vann. Den ribbes for fjær i en maskin. Så henger du opp ned og dingler blant hundrevis, tusenvis av andre, og noen kommer til å filme deg der du henger, og noen kommer til å synes dere ser ut som en hel skog av avkuttede menneskearmer som dingler fra taket, og noen kommer til å gripe tak i deg, hekte deg ned fra kroken og kutte deg opp med raske bevegelser mens de hører på radioen. Først i grove stykker, til fileter, før resten går til kverning. Noe går til dyrefôr. Deler av deg havner på en gul plastmatte, og stekes noen dager senere på et kjøkken på Grefsen. Deler av deg havner i en kjøttgryte på Blommenholm. Litt av brusken og innvollene havner i en boks med kattemat. Du havner i magene til barn og voksne. Blir del av deres kropp. Av mennesker som aldri har sett deg.
«Deler av deg havner på en gul plastmatte, og stekes noen dager senere på et kjøkken på Grefsen. Deler av deg havner i en kjøttgryte på Blommenholm. »
Simon Stranger, forfatter Det er der livet ditt ender. Idet den siste fileten stekes, og den siste boksen med kattemat fortæres på en skål og slikkes opp av en spiss kattetunge. I samme øyeblikk klekkes et nytt kull med egg, og hallen fylles opp. Igjen, og igjen, og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen.
Kommentarer
Mamma Mia
Tacka vet jag quorn! Det är skönt att kunna äta gott med gott samvete.
Svar:
Rebecca
Lovisa - mångsysslare
Jag längtar så tills jag har egna hönor. Håller på och bygger på ett hönshus nu, fast jag har ingen trädgård så där är la problemet. x)
Svar:
Rebecca
Trackback
